Baksiden ved en lav utlånsrente

De fleste moderne og frie økonomier verden over er utstyrt med en sentralbank, som blant annet trykker penger, setter renten og styrer valutakurser. Det Europeiske fellesskap har også en slik bank, den Europeiske Sentralbank, som har den overordnede innflytelsen i forhold til en lang rekke økonomiske forhold hos medlemslandene. Denne økonomiske diskusjonen vil allikevel ikke rette seg spesifikt mot nettopp den Europeiske Sentralbank, men i stedet ha en mer eller mindre generell karakter.

En av Sentralbankens oppgaver er å bestemme rente og dermed også samfunnets samlede pengemengde. Utlånsrenten defineres ved å være den renten som landets øvrige banker låner til, når de skal låne penger av sentralbanken, og det er faktisk ikke sjeldent aktuelt. Dermed får sentralbankens utlånsrente også en vesentlig innflytelse på den renten som den vanlige forbrukeren låner til, når de henvender seg nede i banken. Det følger hverandre på mange måter.

Det er nok mange som vil tenke at så skal jo bare utlånsrenten være så lav som mulig, så vi kan låne mer penger. Det er en normal tanke å få og mange politikere deler den også. Fordi når man kan låne penger lettere, så kan man også investere og kjøpe mer, både for virksomheter og for private. Det setter gang i veksten og økonomien kan bli sunn og sterk.

Det kan imidlertid argumenteres for at dette er en feiltakelse. Det som skjer når man låner penger og når det er lett å låne penger, er at det blir mindre attraktivt å spare opp. Det er ikke nødvendig og incitamentet til i stedet å spekulere og gjøre usikre investeringer stiger.

Det som imidlertid kommer til å skje er at økonomien får en kunstig boost. Man bygger opp en økonomi som kun er sunn fordi pengene er lånt. Det er altså ikke «riktige» penger. Det er sentralbanken som har trykt flere. Det risikeres da å overopphete økonomien. Man tror den er sunn fordi det ligner oppsparingsraten må være høy grunnet alle de lånte pengene, men dette er ikke tilfellet.

Det vil på et tidspunkt gå opp for sentralbanken som vil føle seg nødt til å heve renten og det vil først skape usikkerhet og plutselig har ikke investeringer den samme verdien og lånene kan ikke tilbakebetales. Det er slik som starter finanskriser og det er også slik den nåværende startet.

Oppsparing er essensielt

Det helt essensielle i denne diskusjonen må være verdien av oppsparing. Vel å merke den reelle verdien av oppsparing, fordi det kan være vanskelig å gjennomskue den reelle verdien, når en stor del av økonomien er bygd opp gjennom lån. Slik blir oppsparingsraten imaginær.

Det handler om at sentralbanken og politikerne skaper et incitament for å spare opp. Det er nøyaktig det motsatte av å senke renten. Man kan faktisk snakke om at det å senke renten kan være utmerket på kort sikt, litt som å tisse i buksene for å holde varmen.

Det skjer garantert at man får varmen, men hvor optimalt og effektivt er det egentlig til å håndtere krisen på lang sikt? Det virker nok neppe optimalt og er ikke den beste løsningen man kan finne på. Det samme gjelder når man snakker om utlånsrenten. Allikevel blir de fleste politikere ved med å ty til dette når man snakker om finanskrise. Dette skal nok ses i lyset av at det er vanskelige bare å se på mens krisen raser og det er neppe slik man blir gjenvalgt som politiker. Det er dessverre oftest det viktigste for veldig mange folkevalgte og den langsiktige planen er sjeldent ideell å tenke på, når man tenker på neste valg. Det må være noen av de andres ansvar til den tid. Det er det letteste og raskeste. Akkurat som det letteste og raskeste er å tisse i buksene når man fryser. Allikevel er det heldigvis ikke så mange som velger den løsningen. Av ganske åpenlyse årsaker. Like åpenlyst burde det være at det er risikabelt å senke utlånsrenten.

Renten bør følge markedet slik at den alltid ligger på et stabilt nivå. Man bør ikke frykte for at forbruket faller markant, da det alltid vil være et konstant behov for visse varer og forbruket vil derfor følge markedet og prisene ikke stige unaturlig, da man ikke kan snakke om inflasjon, hvis ikke pengemengden utvides. Det skal flere penger i omløp før det samlede prisnivået kan stige. Hvis det brukes flere penger et sted må det brukes færre et annet sted, hvis det samtidig forutsettes at pengemengden er konstant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *